Academic_South
Overivrig entusiast
- Ble medlem
- 23.10.2013
- Innlegg
- 874
- Antall liker
- 401
I den siste utgaven av bladet Lyd og Bilde (nr.3 -2018 ) skriver redaktør Lasse Svendsen på lederplass at «vi siler vekk de dårligste produktene før de kommer på trykk». Han vil heller ha det han omtaler som «kvalitet foran kvantitet». Hm. Mon det?
For meg fremstår det dette som et klassisk SKINNARGUMENTASJON fra Hifi-journalister for å unngå å gi et produkt dårlig karakter. For alle vi som har frekventert Hifisentralen i en del år vet at dårlige «tester» og karakter kan gi et dårlig forhold til produsenter, importører og distributører. I neste omgang kan noe slikt føre til utlånsnekt av nye produkter til de samme journalistene og manglende reklameinntekter fra de samme produsentene. Da er det kroken på døra. Så hvordan kan bladet Lyd og Bilde løse dette avhengighetsproblemet med kredibiliteten i behold?
Jo, jeg mener at de gjør leserne en bjørnetjeneste ved ikke å skrive kritisk om dårlige produkter. For det er i forbrukernes interesse at dårlige produkter blir eksponert og slaktet, slik at det fjernes fra markedet. Da slipper forbrukerne å kaste vekk pengene på slike produkter. Dette kan på sikt også gi generelt BEDRE produkter, fordi produsentene ikke lenger tør å sende halvgode produkter på markedet. Et slikt «grønt valg» (mindre bruk og kast) burde vært hovedoppgaven til Lyd og Bilde. Så hvorfor gjør ikke dette?
Roten til all denne elendigheten er den kjente utlånspraksisen: Hifi-blader har ikke penger til å kjøpe alle produktene de tester. Så de må låne produktene fra produsenter, importører og distributører. Dette skaper et bånd mellom skribent og utlåner som gjør det vanskelig å komme med kraftig kritikk og «slakt». Skulle man likevel tenke seg at en journalist tenker som så: «jeg skiver det jeg vil og gir F…. i importør», (slik undertegnede gjorde en gang for mye), så kan en dårlig «test» føre til at journalisten i neste omgang blir nektet utlån «fordi den forrige dårlige testen ødela hele salget». Ved å fortsette en kritisk journalistikk (jeg skriver journalistikk - ikke fag) – så har journalisten snart brent alle broer og er «brennmerket». Resultatet er at Hifi-bladene på sikt ALLTID må tilpasse seg utlånerne om de skal overleve, og blir mer eller mindre viklet inn i en slags symbiotisk relasjon. Resultatet kjenner vi godt: Det blir sjelden gitt karakterer dårligere enn 4 (på en skala fra 1-6), og alternative kategorier ala «Anbefalt» eller «High-end» blir brukt for å slippe å gi karakter. På den måten blir bladene mer eller mindre en forlengelse av hifiprodusentenes egne reklamebilag.
Alternativer?
Noen skribenter har løst dette avhengighetsforholdet ved å skrive «mellom linjene» hva de egentlig mener. Andre velger å «vri» innholdet bort fra de kritiske sidene ved et produkt, og heller skryte av mindre viktige egenskaper: om bildekvaliteten til et TV-apparat ikke holder mål, så kan man alltids fremheve design, brukervennlighet eller lydkvalitet. Den tredje løsningen er det Lasse Svendsen berører i sin leder: Bladet vil ikke bruke tiden på dårlige produkter – og han kunne lagt til – for det skaper bare trøbbel for oss! For man sager ikke av greina en sitter på.......
Når jeg skriver dette nå, så er det fordi jeg ble inspirert av nettbladet stereopluss sin gjentatte "utsettelser" av en kabeltest. Dette er en praksis som ikke er ny i norske Hifi-blader de siste 20-25 årene: lovede, problematiske tester forbigås i stillhet - om mulig.
Men etter at vi er flere som har etterlyst den nevnte testen i Stereopluss, så er jeg helt sikker på at den kommer i neste nummer. Men innholdet kommer til å være så utvannet og så nyansert at det neppe skremmer noen. Slik blir selvsagt alle fornøyde – både skribenter, reklameavdelingen og produsenter - bortsett fra forbrukerne da -som blir ført bak lyset og som det hele EGENTLIG burde ha dreid seg om…….
Takke meg til en kritisk Hifi-presse!
For meg fremstår det dette som et klassisk SKINNARGUMENTASJON fra Hifi-journalister for å unngå å gi et produkt dårlig karakter. For alle vi som har frekventert Hifisentralen i en del år vet at dårlige «tester» og karakter kan gi et dårlig forhold til produsenter, importører og distributører. I neste omgang kan noe slikt føre til utlånsnekt av nye produkter til de samme journalistene og manglende reklameinntekter fra de samme produsentene. Da er det kroken på døra. Så hvordan kan bladet Lyd og Bilde løse dette avhengighetsproblemet med kredibiliteten i behold?
Jo, jeg mener at de gjør leserne en bjørnetjeneste ved ikke å skrive kritisk om dårlige produkter. For det er i forbrukernes interesse at dårlige produkter blir eksponert og slaktet, slik at det fjernes fra markedet. Da slipper forbrukerne å kaste vekk pengene på slike produkter. Dette kan på sikt også gi generelt BEDRE produkter, fordi produsentene ikke lenger tør å sende halvgode produkter på markedet. Et slikt «grønt valg» (mindre bruk og kast) burde vært hovedoppgaven til Lyd og Bilde. Så hvorfor gjør ikke dette?
Roten til all denne elendigheten er den kjente utlånspraksisen: Hifi-blader har ikke penger til å kjøpe alle produktene de tester. Så de må låne produktene fra produsenter, importører og distributører. Dette skaper et bånd mellom skribent og utlåner som gjør det vanskelig å komme med kraftig kritikk og «slakt». Skulle man likevel tenke seg at en journalist tenker som så: «jeg skiver det jeg vil og gir F…. i importør», (slik undertegnede gjorde en gang for mye), så kan en dårlig «test» føre til at journalisten i neste omgang blir nektet utlån «fordi den forrige dårlige testen ødela hele salget». Ved å fortsette en kritisk journalistikk (jeg skriver journalistikk - ikke fag) – så har journalisten snart brent alle broer og er «brennmerket». Resultatet er at Hifi-bladene på sikt ALLTID må tilpasse seg utlånerne om de skal overleve, og blir mer eller mindre viklet inn i en slags symbiotisk relasjon. Resultatet kjenner vi godt: Det blir sjelden gitt karakterer dårligere enn 4 (på en skala fra 1-6), og alternative kategorier ala «Anbefalt» eller «High-end» blir brukt for å slippe å gi karakter. På den måten blir bladene mer eller mindre en forlengelse av hifiprodusentenes egne reklamebilag.
Alternativer?
Noen skribenter har løst dette avhengighetsforholdet ved å skrive «mellom linjene» hva de egentlig mener. Andre velger å «vri» innholdet bort fra de kritiske sidene ved et produkt, og heller skryte av mindre viktige egenskaper: om bildekvaliteten til et TV-apparat ikke holder mål, så kan man alltids fremheve design, brukervennlighet eller lydkvalitet. Den tredje løsningen er det Lasse Svendsen berører i sin leder: Bladet vil ikke bruke tiden på dårlige produkter – og han kunne lagt til – for det skaper bare trøbbel for oss! For man sager ikke av greina en sitter på.......
Når jeg skriver dette nå, så er det fordi jeg ble inspirert av nettbladet stereopluss sin gjentatte "utsettelser" av en kabeltest. Dette er en praksis som ikke er ny i norske Hifi-blader de siste 20-25 årene: lovede, problematiske tester forbigås i stillhet - om mulig.
Men etter at vi er flere som har etterlyst den nevnte testen i Stereopluss, så er jeg helt sikker på at den kommer i neste nummer. Men innholdet kommer til å være så utvannet og så nyansert at det neppe skremmer noen. Slik blir selvsagt alle fornøyde – både skribenter, reklameavdelingen og produsenter - bortsett fra forbrukerne da -som blir ført bak lyset og som det hele EGENTLIG burde ha dreid seg om…….
Takke meg til en kritisk Hifi-presse!
Sist redigert: