neste »

[65finger]

Her kommer anmeldelsene fra albumstafettene i en tråd uten kommentarer.

Veldig fint om dere ikke kommenterer mellom postingene

Fra Jowil


David Bowie – Hunky Dory

10/10

Dette var den første Bowie-plata jeg kjøpte for fire-fem år siden. Jeg har i ettertid kjøpt tre andre, men innså fort at han nærmest hadde overgått seg selv på Hunky Dory.  Dette er en helstøpt skive. Musikalsk er den på et sjeldent høyt nivå; man formelig sanser spillegleden i studio ledet av et knippe bunnsolide og meget retningsbestemte låter, noe som etter mitt skjønn er den sterkeste siden ved denne skiva.

Ingen av musikerne utmerker seg spesielt på andre måter enn at de på mesterlig vis bygger opp under historien Mr. Pop beretter med sin viljesterke røst. Mye av grunnen til at dette fungerer så bra ligger i et meget målbevisst arbeide med produksjon og arrangementer.

Åpningskuttet, Changes, bærer bud om at vi her har å gjøre med en artist som i høyeste grad mener alvor. Jeg må innrømme at jeg på langt nær er noen «bowieolog» og ergo ikke er særlig opplyst omkring privatlivet hans på denne tiden, men jeg har fått med meg at han fra visse hold blir lablet som androgyn horebukk (forstå det den som kan). Alt jeg hører er en Mann som forsvarer friheten til å stå frem med det han har:

«And these children that you spit on
As they try to change their worlds
Are immune to your consultations
They're quite aware of what they're going through»

Herifra går det slag i slag med høydepunkter som perler på en snor for å bruke et tynnslitt uttrykk. Den ene popperlen avløser sømløst den neste i en parade verdig en mester.

Den erkebritiske aksenten til Bowie er også med på å fremheve lyrikken og nærmest tvinge lytteren til å høre poengene hans. For eksempel på platas svakeste kutt (noe som sier alt om det skyhøye nivået på låtmaterialet), Fill Your Heart, hvor han på selvparodisk vis proklamerer:

«Love will clean your mind
And make you Free!!»

Fill Your Heart er på ingen måte en dårlig låt, men den har et litt for jolly beat som jeg syns passer litt dårlig inn ved siden av resten av låtene hvor det går en soleklar blå tråd. Det er den eneste svakheten jeg er i stand til å finne og er på langt nær nok til å trekke poeng for. Jeg har inntrykk av at denne skiva er blant de få som kan forene på tvers av sjangre. Den engasjerer med et temperament som hever seg over båser og gjør lytteren forhåpentligvis litt klokere. Det er en musikkelskers drøm å oppdage slike utgivelser, bare så synd at jeg hadde et godt forhold til denne fra før av...

Har aldri anmeldt noe som helst før, så jeg beklager om utførelsen er noe springende. Uklar bør den ikke være i det minste, jamfør karakteren.   

Standout tracks: Changes, Oh! You Pretty Things, Life On Mars?, Kooks, Quicksand, Andy Warhol, Song For Bob Dylan

[65finger]

Nanci Griffith - Other Voices, Other Rooms

Nanci Griffith er i mine ører en radiovennlig, "tilgjengelig" countryartist. Hun kaller selv stilen sin "folkabilly", men jeg synes det er like mye "voksen" countrypop med influenser fra bluegrass og country&western, som fra folk. Griffith er fra Austin, Texas og født i 1953. Hun er vokst opp med denne musikken, og på denne plata hedrer hun de hun har blitt påvirket av.

"Other Voices, Other Rooms" fra 1993, er nemlig en samling coverlåter som Nanci gjør sine versjoner av. I mange tilfeller i duett med, eller akkompagnert av, artistene som skrev sangene. Det er litt av et stjernegalleri hun har med seg. Chet Atkins, Guy Clark, Bob Dylan, Béla Fleck, Arlo guthrie, Emmylou Harris, Allison Krauss, etc, etc. lista er lang!

Når hun plukker låter fra andres kataloger slik som hun har gjort her, er det ikke så rart at de fleste sporene i seg selv er gode. Fremføringen er også god i de fleste tilfellene, og sporene variere fra uskyldig jentepop ("Three Flights Up") via meningsløst platefyll ("Wimoweh") til gode countrylåter som "Tecumseh Valley".  Griffith er en dyktig musiker med en vakker stemme, og gjør alle låtene på en fin måte, men det hele blir ofte litt i overkant "glatt" for denne musikken. ...for min smak.

Med én gang høres denne musikken ganske "enkel" og "kjedelig" ut. Spesielt hvis man lytter ved lavt volum og kanskje som bakgrunssmusikk, men som med mye annen "country", oppdager man ved å gi låtene mer oppmerksomhet, at her er det lag på lag på lag med banjo, munnspill, fele, steel-gitar og alskens andre instrumenter som hører til sjangeren. ...Traktert av mestere! Dette er det som likevel gjør plata litt mer interessant å lytte til.

Mine favoritter på plata må foreløpig være: "Tecumseh Valley" (Townes van Zandt), "Boots Of Spanish Leather" (Bob Dylan) og "This Old Town" (Janis Ian), med "Ten Degrees And getting Colder" (Gordon Lightfoot) på reserveplass.

"Other Voices, Other Rooms" inneholder hele 17 låter, og når flere av dem strengt tatt høres ut som platefyll, synes jeg Nanci kunne ha klart seg med 10-12 spor. Da hadde plata i sin helhet vært bedre. Sånn den er nå, er den for all del bra, men likevel ikke veldig engasjerende. Jeg synes den er en midt på treet-plate, som av meg får en midt på treet-karakter:

5/10

[65finger]

Hurray For The Riff Raff - Hurray For The Riff Raff (2011)

Enda en plate i stafetten med et band som jeg ikke kjente til fra før, vel morro det og dette er jo en flott måte og bli kjent med spennende musikk på.
Siden jeg ikke viste noe om dette bandet fra før var noe av det første jeg gjorde et raskt google-søk uten at jeg ble så veldig mye mer opplyst av den grunn, men jeg fant da ut følgende; Dette bandet fra New Orleans er først og fremst Alynda Lee som synger, spiller banjo, gitar og skriver alle sanger. I tillegg er Walt McClements, Aubray Freeman og Shae Freeman med i gruppa.
De har tidligere gitt ut en EP og to plater på egenhånd, så dette er første plata med et plateselskap i ryggen.
Plata er i folk landskapet med litt country-preg inni mellom, her er banjo, gitar, ståbass, fele, trekkspill osv.

Plata begynner med instrumentalen "Meet Me In The Morning" på piano og jeg har en veldig sterk følelse av at denne har jeg hørt før uten at jeg klarer og finne ut hvor. Så begynner platen på alvor og det kommer den ene flotte sangen ettter den andre. Jeg bare elsker den litt skranglete fremførelsen og stemmen til Alynda som jeg synes passer veldig godt til denne typen musikk. Det ligger hele tiden en litt mørk stemning over albummet selv om det er noen sanger med godt driv og rytme. Tekstene er heller ikke akkurat av det lystige slaget, her er mye ulykkelig kjærlighet og om livet i nedre del av samfunnet, men helt svart er det ikke og håpet lurer i bakgrunnen.
Vanskelig og trekke ut enkeltsanger fra denne plata for meg siden jeg synes den er ganske helstøpt, men favoritten er nok "Little Things".

Til slutt vil jeg bare si tusen takk til united59 for med denne nominasjonen gjort meg oppmerksom på Hurray For The Riff Raff, jeg er blitt ganske forført av Alynda og hennes univers og er ikke metta selv etter sikkert 20 gjennomhøringerer på kort tid, denne nærmer seg min topp 10 for i år. Har slitt litt med og karaktersette denne da den har vekslet mellom 8 og 9, men trekker litegrann for enkelte spor med en del sus (dette er egentlig pirking på en såpass god plate).
Ender da på 8/10.

[65finger]

Brasseeeee! Kom igjen. Dette suger!

Roa'n Jan. Take a chillpill.

Hurray For The Riff Raff - Hurray For The Riff Raff

Rastlaus ungdom, kullsyre i blodet og heimerømming til New Orleans førte til ein ny start i for Alynda Lee, frontfiguren i bandet med det fine namnet. Der sprøyta ho den støvete New Oreals folken med sigøynersaft og reslutatet har blitt tre langspelarar og ein EP.

På dette 2011-albumet er det hjartesorg og elendighet der ho gret "broken down old heartbeat'' og “you stick the needle in your arm and your baby starts crying”.  Eller, gret er kanskje feil ordval, for frøken Segarra verkar ikkje veldig sentimental. Veslevaksen, nærast full-av-seg-sjølv-musikk, på den gode måten.

Musikken, med eit bein i roots og eit anna i røveri er silkefin. Det er passe godt og passe skeivt. Det blir heller aldri for mykje med både banjo, munnspel, trekkspel, slidegitar, vanleggitar, blåsere, vokal og piano sidan det er dynamisk og har ein tiltrekkande råheit.

Eg skulle ynskje Alynda inviterte til eit meir interessant univers, for myten ho spinn om seg sjølv bygger opp til slik historiefortelling. Istaden blir det litt stykkevis og delt.

Eg landar på ein god og trygg 7'ar.

[65finger]

OK. Da er vi klare for Twilight Singers!

Sikker på det?

----

Twilight Singers - Dynamite Steps
http://open.spotify.com/album/32SfdFSPkv28k51GfGH849

Amerikansk generisk indierock av typen der man ikke makter å huske hvordan musikken var 20 miutter etter platen er ferdig. Minner meg litt om Decemberists.

Tredje låt kunne ha vært bra, litt vrengt vokal er greit nok, men et lydbilde som er som hentet fra en Mars Volta-plate ødelegger selv denne låten som kler en viss dynamikkløshet og overstyring. Energisk men ødelagt musikk. Kan gi asossiasjoner til tidlige motorpsycholåter og er ikke ille isolert sett.

On the Corner er en annen låt som kunne vært god hvis det satt noen like kyndige bak spakene som bak mikrofonene. Dette blir bare utrolig slitsomt å høre på. Samme med Gunshots, ødelagt musikk.

Jeg kunne forsåvidt likt musikken, denne produksjonen som ødelegger den. Nok en casualty of the loudness war. Platen kan høres på i passelige porsjoner, som 1 sang i uken eller deromkring.

Høydepunktet er vel coveret.

[ ERROR: SPECIFIED ATTACHMENT MISSING ]

4,5/10

[65finger]

[ ERROR: SPECIFIED ATTACHMENT MISSING ]

The Twilight Singers - Dynamite Steps

Twilight Singers er et derivat av kolossale Afghan Whigs som har smøget(evt. smygt for dere nynorske) seg under radaren min. Frontmann Greg Dulli har endatil med denne plata fått kollektivet sitt utgitt på gode gamle Sub Pop, noe som kanskje burdte fanget interessen min.

Det er flere virkelig gode låter her og høydepunktet for min del er Get Lucky, en låt jeg kan sverge på at jeg har hørt før selv om etterforskningen ikke har ført frem til noe. Til alt overmål virker det å være en liveinnspilling også, et ganske uvanlig men meget velkomment trekk. Eller er det bare kunstig jubel? Be Invited er også en låt jeg liker meget godt og i det hele tatt syns jeg at denne plata står seg best på de roligere partiene. Twilight er vel muligens mer enn et navn, kanskje det er et stikkord på når plata bør høres?

Twilight Singers oppfyller de fleste av kriteriene for et band som burdte fenge meg. Men allikevel er det noe som ikke sitter helt... Noe med den Coldplayaktige, klagende vokalen som kommer smygende som på f.eks. Gunshots og She Was Stolen? Når denne plata er på sitt beste er den veldig bra, men dessverre er det litt for lenge mellom høydepunktene til at den kommer til å finne veien til min stabel.

Jeg syns ikke dette var noen enkel plate å mene noe om. Det er heller ingen enkel sak å sette karakter på dette siden den varierer såpass mye, men jeg havnet tilslutt opp på 6 siden jeg syns den hever seg en del over middels samtidig som at den ikke helt forsvarer en sjuer siden jeg vet hvor bra Afghan Whigs var og det kommer jeg til å fortsette og holde mot Greg Dulli til han gir ut noe bedre. 

[65finger]

The Disposable Heroes of Hiphoprisy - Hypocrisy Is the Greatest Luxury (1992)

Hiphop som ikke slår an blandt svarte, Hiphop som hverken er EastCoast, WestCoast eller Golden Age. En plate som aldri solgte særlig godt i starten, men som havnet i "1001 plater du må høre før du dør"-lista for "evig" berømmelse.

Hvordan høres dette ut? En duo som kom fra San Fransiscos avantgardejazz/ industry miljø ligner det ikke mye på det Dr Dre, Snoop Dogg og 2pac drev på med litt lenger sør. Det kan minne svakt om Public Enemy, remixet av Bill Laswell/ Material. Jeg synes faktisk dette minner mye om Materials Hallucination Engine, uten å egentlig ligne. Siden den er en av mine favorittplater får gutta pluss for
dette.

Tekstene er politisk korrekt raseri, med spark i mange retninger. Både uten- og innenrikspolitikken til Bush administrasjonen får gjennomgå, og ellers er de innom homofobi, populærkultur,  svartes oppfatninger av hva som er bra, og hvites oppfatninger av det igjen med mer. Et par runder med selvransakelser er de også innomm. Det er forbausende hvor aktuelle tekstene fortsatt er; hvor lite som tilsynelatende har endret seg på 20 år. Det er også rart å tenke på at denne skiva er 20 år gammel omtrent.

Minus: Tung industrifunk er nokså monotont. Etter en stund har du hørt hva det går ut på, og selv om det er kult så blir jeg fort mett. Burde hatt dette på en dobbeltlp med 2-3 låter på hver side, og
pauset mellom sidebyttene.
Uansett om det er intelligente observasjoner med god og korrekt bruk av både ironi, sarkasme og skarpe observasjoner, så blir tekstene doserende, belærende og forelesende etterhvert. Jeg blir mett på det og. (Jeg mener at de kunne brydd seg litt mer om Music og litt mindre om Politics.Her har de noe å lære av A tribe called Quest som gav ut østkystens mest interessante HipHop skive omtrent på samme tida.)
 
Music and Politics skiller seg fra resten med å kun bæres av et funky gitarspill, på kanten til å være underspilt. Dette legger  de en melodiøs og selvgranskende tekst oppå. Det er beste låta for meg. 
Forutsatt at jeg kan nyte den i små porsjoner får den en 7er, må jeg høre det hele i en tagning blir det en monoton femmer.

Tekster fx her:

[65finger]

The Disposable Heroes Of Hiphoprisy - Hypocrisy Is The Greatest Luxury
(1992)
Jeg har har lyttet til denne en rekke ganger over de siste ukene men har dessverre litt dårlig tid til selve anmeldelsen. Beklager dette Hanseren.

Bandet eksisterte fra 1990-93 og denne platen kom ut i 1992. Det var tre musikere som var kjernen:
Michael Franti - Vokalist, låtskriver og sampler (i hverfall deltagende)
Charlie Hunter - 7strengs gitar og orgel
Rono Tse   - litt usikker på hva den duden spilte

Platen består av 13 låter og er ca 60 minutter. Og denne gangen er det ok at den er såpass lang.

Det første jeg biter meg merke i er vokalen. Den er plutoniumsbra. Han rapper ikke, han forteller med et rikt spekter av sinne, desprasjon, refs og resingnasjon i et rolig, mørkt og uttryksfult leie. Her er det samfunnskritiske tekster om krig, kapitalisme, Tv, politikere og generelt om det amerikanske samfunnet. Det er fengende låter i skjæringspunktet Jazz, funk og eksprimentel rock. Det er en plate med musikalsk dybde og det er mye kul jazz mellom linjene. Det er samtidig snappy og fengende hele tiden. Geniale samplere.

Det minner meg om mye men spesielt om "my life in the bush of ghost" med David Byrne/Brian Eno og da mener jeg stemnigen og ikke nødvendigvis det musikalske uttrykket.

Dette er en skatt som jeg først ble oppmerksom på via denne stafett-runden. Håper det går han å kjøpe platen. Jeg vil også utforske bandmedlemmenes solo-skiver.

Anbefalles!!

 En sterk 9

[65finger]

Chuck Ragan: Covering Ground

[ ERROR: SPECIFIED ATTACHMENT MISSING ]

Hadde jeg skrevet denne anmeldelsen etter etpar gjennomhøringer hadde den blitt kort (men ikke så sint): ''Straight radiovennlig og ufarlig americana. Noe uptempo, noen ballader. Usedvanlig kjedelig. Styr unna''. Gjentatte spillinger avslørte raskt at dette ikke gir et fullgodt bilde av albumet.

Optimistisk startet jeg med en gjennomgang låt for låt:

1: Nothing Left To Prove: Lovende åpning, greit vers men det tar aldri av;  låta kommer aldri videre etter en lovende begynnelse. På slutten av låta høres det ut som om bandet gir opp mens vokalisten med overdreven entusiasme fortvilet prøver å dra de andre med seg. - som en vokalist som endelig får prøve seg som låtskriver og nekter å innse at låta stinker våt hund. Det beste som kan sies om denne er at hele låten minner om introen til en Springsteen-låt.
Ingen god åpning med andre ord.

2: Nomad By Faith: Mere up-tempo med pumpende kassegitar og fiolindriv i tradisjonell stil. Koring og svaring i refrenget. Det høres ut som om det skal svinge - men det blir bare nesten! Veldig rart, men dette er åttende fulle gjennomhøringen og jeg tramper fremdeles ikke takten.  Mere hysterisk vokal mot slutten som overhodet ikke løfter noe som helst.

3: You Get What You Give:  Igjen en melodi som aldri går noen steder, bandet prøver men det svinger rett og slett ikke. Ikke antydning til bevegelse i foten. Virkelig plagsom og masete vokal - hvis eneste utvikling i uttrykk er å gå fra masete til enerverende. Midtempo låt med oppskriftsmessige fioliner og koring. 

4: Wish On The Moon: Mere av det samme - halvferdig melodi som vokalisten frenetisk prøver å mase liv i, han jobber energisk med å overbevise bandet og oss om at han har en melodi å synge. Fortsatt oppskriftsmessig og klisjemettet arrangement og usedvanlig klisjefyllt tekst. Totalbildet av denne er at det er fryktelig masete. Her siteres også det fra "Can't Help Falling in Love With You", noe som som rett og slett bare påkaller en hoderystende latter.
Oppsummering av de 4 første låtene: Det starter med en dårlig låt - og så blir det bare værre.

....og sånn skrider albumet framover, det blir meningsløst å ta for seg resten av albumet på denne måten. Avslutningslåta må allikevel trekkes fram:

10: Lost And Found: Denne varer i 12 minutter? Starten er faktisk sympatisk. Er det platas beste melodi? Litt kledelig banjoplukking, ja er nok den beste melodien på plata. Ikke misforstå - det er ikke en god melodi - men den beste hittil. Etter 4:10 fader første del ut. Så får vi en 5 minutter lang lydcollage -  litt gåing, inn i bilen, ut på motorvegen, biler som kjører forbi,  litt industrilyd - det en sitter igjen med er et stort hvorfor! Det er dørgende kjedelig og helt uinterressant. Javel, det er en bil som kjører fra rurale til urbane strøk....aha: nå skal byfolka vekkes til revolusjon....av musikkens krefter (hjelpe seg!). Så avsluttes verket med en bleik Bob Dylan kopi. Rett og slett. Både tekst, melodi og framføring. Hadde man hørt denne for seg selv hadde den vært en grei rip off til å være en 17-åring, på dette albumet setter den et uverdig punktum som spikrer karakteren på albumet.

Oppsummert: Melodiene er flate og enkle ideer som ikke utvikles i noen retning, de 2-3 tilløpene til fullstendig melodi minner mye om allsangrock fra trøndelag. Vokalisten maser og maser, han har en  svært begrenset stemme og klarer aldri å formidle noenting som helst. (Det virker innimellom som om han ønsker å høres ut som Bruce, og han avslutter med en bleik Dylan-kopi.) Nå er det jo forsåvidt ikke slik at han har noe å formidle - for makan til klisjefyllte tekster er det lenge siden jeg har hørt. Man tar seg selv i å le av enkelte strofer. Le gjør man også av arrangementene. Tenk deg en førstereisgutt på lunsjbuffet: han laster på tallerkene litt av allt som er tilgjengelig - allt blandes i en eneste smørje. Ragan kommer fra pønkrock og han fremstår her som en mann som har 'oppdaget' country; det lesses på med all musikkstilens artefakter, de kommer ofte samtidig, og i hvertfall i samme låt - uten at de aksentuerer noe som helst i hverken melodi eller tekst. Her pøses på med fele, banjo, køntrigitar og koring av alle slag. Det blir bare planløst effektmakeri som irriterer og dreper alle tilløp til engasjement for undertegnede.

(Har nå hørt albumet 6-8 ganger, jeg har 4 ganger hørt alle låtene etter hverandre og siste gang bestemte jeg meg for at dette skal kjøpes - helst på vinyl. Jeg skal ta den med ut i garasjen og sakte knuse den med en øks. Å høre et helt album uten at det noengang er antydning til at man tramper takten kan gjøre slikt med folk.)

Karakter? Dette er faktisk noe av det dårligste jeg noensinne har hørt, og når vi trekker fra 1 poeng for irritasjonen og aggresjonen det har framprovosert er det bare en mulighet: 1/10

Huff.

[65finger]

Chuck Ragan - Covering Ground

Jøss! Enda en folk-plate. Min første plate i Albumstafetten 15 var en folk-plate jeg syntes var ganske kjedelig, men jeg skal avsløre noe med én gang: Det er IKKE denne!

Chuck Ragan er "egentlig" en punkrocker, kjent fra bandet Hot Water Music og senere The Draft, og har blant annet vært på verdensturné som oppvarmingsband for The Gaslight Anthem så sent som i 2010.

Dette er derimot så absolutt ikke punkrock. Dette er gjennomført moderne "Alternative Country", eller "Americana" om du vil. Med en glimrende og kraftig vokal som gjennomsyres av en "råskap" og et trøkk som sikkert er et produkt av Ragans fortid som punk-vokalist. Samtidig er det ikke mange punkband som kan skryte av sånne vokalprestasjoner, for dette er seriøst bra greier. Skal jeg sammenlikne med noe, høres det ut som Bruce Springsteen synger rocka americana-låter om livet som musiker på veien som Bob Seeger antakeligvis river seg i håret over at det ikke er han som har skrevet.

De svært godt skrevne låtene blir levert sprengfulle av følelser, av dyktige musikere. For en gammel seattle-grunger er det f.eks. litt moro at Chris Thorn fra Blind Melon bidrar på plata, sammen med mange andre kjente og dyktige folk.

Jeg pleier å plukke ut et par favorittlåter fra platene jeg anmelder, men denne gangen sliter jeg med det. Plata er superjevn! Alt er bra. Jeg liker som alltid de mest rocka låtene best, men når Chuck kommer med en ballade innimellom der, treffer den også rett i sjela! Ærlig og rettfrem, men dyp folkrock med akkurat riktig mengde felegnikk og munnspill, og som sagt en e_k_s_e_m_p_l_a_r_i_s_k vokalist! Dette er kanskje den beste americana-plata jeg har hørt, og den står lett til en åtter. ...Eller faen heller! En nier!

9/10

[65finger]

FLORATONE

Floratone kom ut i 2007 og er et samarbeidsprosjekt bestående av jazzgitarist Bill Frisell og "freelance" trommisen Matt chamberlaine. Produsentene står også omtalt på coveret som en del av bandet, noe som indikerer måten skiven ble laget.
Dette er en cut&paste produksjon. Eller på godt norsk " klipp og lim"
Bill Frisell og Matt Chamberlain satt noen dager i studio og jamet sammen. Det har de fått til i varierende grad synes jeg. Jamingen altså. For meg kan det virke tydelig på hvilke spor de har fått til en rytme, eller kommet i en slags flytsone hvis du vil.
Nå er dette en skive satt sammen med loops og cut&paste, men deler av skiven er mer helhetlig enn andre, eller mer vellykket og gir et mer inntrykk av et vellykket samarbeid.
Min personlige mening om slike arrangementer er at man bør strebe etter å få frem loopene tydligere. La de lage en grunnrytme, en slags tonalitet. DER synes jeg Floratone muligens ikke har lykkes igjennom hele skiven. Det blir mye stakato og mislykkede rifs og beats.

Spor som skiller seg ut i positiv forstand er 05. swamped/ 06. Monsoon/ 09. Take a look/

Totalinntrykket er likevel nokså greit, men når man samler disse to musikerne hadde jeg litt høyere forvendtninger om resultatet. Dette er et typisk samarbeid hvor jeg er sikker på at en skive nr 2 hadde blitt mye bedre.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

[65finger]

[ ERROR: SPECIFIED ATTACHMENT MISSING ]

                     

Os Mutantes Os Mutantes

Os Mutantes ble et nytt bekjentskap for meg og selv om jeg liker de fleste band som oppgir å ha hatt Os Mutantes som inspirasjon så har jeg gått glipp av denne gruppa. Os Mutantes oppsto i 1966 med brødrene  Cláudio César Dias Baptista og Arnaldo Baptista, besetningsmedlemmene har variert i stort omfang og i perioden 1968 til 1970 besto gruppen også av Rita Lee og Sérgio Dias.
Den oprinnelige bestetningen varte bare i 2 år før før Cláudio César forlot bandet, Sérgio Dias ser ut til å være den mest stabile i denne gjengen og har stått bi i alle år.
Albumet Os Mutantes er debutalbumet til gruppa og blir av mange satt på topp 50 lista over de mest eksperimentelle album, de har tydeligvis inspirert mange og om en hører plata uten å vite utgivelsesåret er det mange band og sanger som dukker opp i minnet.

Jeg har hørt igjennom plata mange ganger og og liker den bedre og bedre, men å skrive denne anmeldelsen har vist seg vanskeligere enn først antatt, det er ikke lett å beskrive den på en rettferdig måte, anekdoter og sammenligninger med nyere band blir kanskje redningen for min del. Fra første gjennomhøring fikk jeg assosiasjoner til både Jimy Hendrix sin ekspimentelle måte å lage musikk på men samtidig dukket den skramlete sounden fra bla. Violent Femmes og 22-pistepirkko opp.
På første låta Panis et circenses får jeg umiddelbart en Beach Boys / Pet Sounds følelse , ingen skam å stæle fra den plata, etter taktskifte blir det mere eksperimentelt og bandnavn som Manonegro dukker opp før div lydeksperimenter avslutter det hele A minha menina er etter min mening en pærle, passe skramlete med kreativ bruk av instrumenter men dyktig utført, dette er overhode ikke drita pønkere uten evner til å traktere instrumenter, Videre får vi flott vokalsang fra gruppas kvinnelige alibi: Rita Lee og mens vi har sunket til ro med det så får vi midt i låta et innslag av skramlete rock med stort innslag av improvisasjon, før Rita leder oss tilbake til roen.
Baby er en klar hit, en blanding av enkle og trygge litt danskebåt orgelrytmer sammen med noe mere eksperimentell gitarbruk som gjør det hele litt styggfint, så får vi noe nesten Beatles aktig (dvs det Beatles gjorde noen år senere).
På Bat macumba råder det nesten litt dicorytmer før 22-pistepirkko sniker seg inn i hjernen via aktiv eksperimentering med ulike instrumenter, bunnrytmen sitter bunnsolid mens diverse lyder utøves. På Le premier bonheur du jour, er det er mye klang og pen sang men en kan ane at dette ikke varer evig, eksperimentering  med diverse lyder og instrumenter ligger ikke langt vekk. Trem fantasma starter noe utradisjonelt med et nesten folkemusikkaktig fløte-tromme tema, som selvfølgelig ikke varer lenge, pen sang drar det videre og opp i et noe storbanlignende som igjen vipper videre over i en overgang Tom Waits sikkert har hørt før, (Franks Wild years vaker i hodet mitt)
På Tempo no tempo skuffer de ikke, et nærmest bedehusaktig tema varer akkurat lenge nok til vi blir passelig forundret når det går over i en rappkjeftet sang, kan ikke en glugg Portugisisk men det høres tøft ut, på siste låta serverer de en ekte 22pisterpirko låt med sydlanske takter, orgelet blir nok min turnon, tro mot seg selv vared det i hele 1 min før det går over i en mere 60talls gitarlåt, før Orgelet får meg til å tenke på syre og Syd Barret.


Beklager en noe rotete beskrivelse / anmeldelse men dette er mye det som går igjennom hodet når en lytter på denne plata, på grunnlag av de siste ukers gjennomlytting og forsøk på å beskrive plata både for andre og meg selv så har jeg landet på følgende karakter, karakteren tar kun hensyn til det kunstneriske uttrykket, ev. tekniske detaljer som teknisk produksjon eller lydkvalitet er ikke vektlagt.

9+

[65finger]

Os Mutantes - Os Mutantes

’Nei, gi meg heller en rar jazzplate enn dette’, tenkte jeg da jeg så den urettferdige trekningen fra general Dazed her i høst. Hvorfor meg?

Iom. at jeg på forhånd hadde hørt litt på plata til disse gærne brasilianerne forrige gang den var nominert (den ble da skiftet ut), tenkte jeg at eneste utvei måtte være å sprenge skalaen, anmelderen må vel kunne gjøre det temperaturen kan, nemlig gå minus? Eller kan jeg konsentrere meg om tekstene? Brasiliansk, faen! På denne plata klarer jeg jo ikke engang ut ifra øret avgjøre hvilke instrumenter som har lagd hvilke lyder.

Dessverre krøp denne ekle samlingen etter hvert inn under huden på meg, og ærligheten har merkelig nok vunnet over lysten til å slakte den. Problemet er altså at jeg har begynt å like albumet, tross alle mulige stygge lyder og rare deler det består av. Muligens er det noe med måten enkeltsangene og albumet er skrudd sammen. Er resultatet rett og slett et ”beautiful mess”?

På den selvtitulerte debutplata til Os Mutantes fra 1968 flommer det nærmest over av absurde innfall og forvrengte instrumenter (særlig gitarer og blåsere). Kirkeklokker og andre typer kontentum (miljølyder) er mye brukt, studioeffekter som falske starter og avslutninger likeså. De må ha hatt det moro underveis i produksjonen, muligens rusa også. Ofte er sangene drevet fram av tropiske rytmer, med psykedelisk humor liggende tjukt over det hele. Tom Waits på det mest teatralske vil til sammenligning nærmest virke mainstream poppete.

Førstesporet Panis Et Circensis er ganske typisk. Det starter med en kort fanfare, går over i noe annet babelsk tull, før den gode dissonanssangen tar over. Midtveis stopper den, som om platespilleren har fått slått av strømmen, og så kommer en normal del to før sangen avsluttes med knust glass. Fantastisk, bra og tullete på en gang. Hva skal man egentlig si om slikt? Frekt, er for snilt, de skulle hatt juling!

Selv om alle spor har sin sjarm (et godt nøkkelord for hele albumet), har jeg fått noen favoritter. A Minha Menina svinger som bare det, Trem Fantasma og Adeus Maria Fulô ikke langt bak. Ave Genghis Khan er sangen som mest gir meg lyst til å danse. Herlig orgeldriv her. På den fæle Senhor F har de tatt psykedelikaen helt ut, på en måte som ville gjort de samtidige Beatles misunnelige. Bat Macumba er som så mye annet her på plata, et elske-hate-spor. Ja, jeg både elsker og hater det. Alt sammen. Forferdelige blåselyder, herlig komp (det sistnevnte er forresten gjennomgående på denne skiva).

Konklusjonen er at ut av dette morsomme kaoset til brasilianerne framstår en god popplate som står seg veldig godt den dag i dag, 40 år seinere. Noe mer informativt sammenhengende om dette herlige sammensatte tøvet, er jeg ikke i stand til å levere. Hver gang jeg spiller plata, gjør den noe med meg, og det er ikke akkurat den seriøse siden av meg det stimulerer. Men den er stor moro. Enjoy det din stakkars satan!

Karakter?
1 og 10 på samme tid.
Med hoderegning stimulert av albumet vil gjennomsnittet bli 9.
Hater det!

[65finger]

Opeth - heritage (2011)

Svenske Opeth er nå ute med sitt tiende studioalbum.Siden oppstarten i 1990 er det nå bare Mikael Åkerfeldt igjen av orginalbesetningen.Med seg her har de sin gode kompis Steven Wilson fra Porcupine Tree.Plata er delvis også innspilt i No-Man's studio i England.Albumet er godt produsert,har god lyd og musikerene er utvilsomt dyktige i sitt fag.

Men.Dette er kjedelig musikk i mine ører.Titusenkroners-spørsmålet som melder seg er: Hva er det som får en gang så sinte metalheads til å ende opp som tafatte progband på sine gamle dager? Lista begynner å bli lang.Anathema,The Gathering og til og med noske Enslaved er farlig nær å gå i progfella.Det er selvfølgelig ikke interessant å gi ut samme skive ti ganger,men det burde vært omvendt.De burde ha blitt tøffere.

'Heritage' starter med et folketoneaktig spor som gjentar seg et par ganger senere i plata.Enkelte låter glir inn i hverandre og det hele har en spilletid på nesten en time.Dette blir for langdrygt med bare ti kutt.De mange rolige partiene gjør at jeg miste fokus på musikken.På kutt nr.7,'famine', har de gud hjelpe meg dratt inn en tverrfløyte! Dette klarer jo heller ikke å sprite opp en intetsgende låt.Høydepunktet kommer først på kutt nr.9,'folklore'.Her klarer de å holde tempoet oppe nesten hele låta.

For et band som gav ut 'blackwater park','deliverance'og ' damnation' tidligere på totusentallet er ikke årets album noe å rope hurra for.Det kom heller ikke som noen overaskelse.Deres forrige,'watershead',som jeg har på vinyl,viste hvilken retning bandet er inne i.Det er ikke så artig å nærmest måtte slakte en plate av et band jeg egentlig liker,men sett i lys av deres tidligere bragder holder ikke 'heritage mål.

4/10

mvh. s,

[65finger]

Opeth - Heritage (2011)

Progressiv metall bandet Opeth med vokalist/gitarist Mikael Åkerfeldt i spissen har holdt det gående siden 1990 og Heritage er deres tiende studioalbum.
Jeg forbinder Opeth først og fremst med growling, en syngestil jeg aldri har vært stor tilhenger av og har derfor aldri fått noe spesielt forhold til gruppa selv om jeg har hørt noen av platene deres tidligere. Denne utgivelsen er derimot helt fri for growling og er imo mye enklere og lytte til.
At Steven Wilson fra P.T. har vært inne på produskjonssiden er imo ikke vanskelig og høre, enkelte deler av denne platen kunne vært hentet fra en Porcupine Tree utgivelse.
Denne platen overasket meg virkelig ved første gjennomhøring, her er lite jeg kjenner igjen fra Opeth platene jeg har hørt tidligere. Og selv om alt kan samles inn under betegnelsen progresiv rock er her en blanding av heavy rock, metall, folkemusikk, psykodelia og folkemusikk.
Jeg har virkelig slitt med denne anmeldesen her, jeg reknet med jeg kunne bare avskrive dette som utenfor min musikksmak og skrive en liten forklaring på hvorfor og ferdig med det, men albumet har virkelig komt inn under huden på meg og jeg begynner virkelig og like det jeg hører.
Føler heller ikke det er lett og trekke frem enkeltsanger siden platen fungerer best hørt sammenhengende så man får den flotte blandingen av de rolige drømmeaktige delene og metall partiene, men skal jeg trekke ut en sang skiller Famine seg ut i positiv forstand; denne er det ordentlig
70-talls prog feeling over med fløytespill og det hele. Kommer nok til og dra fram plata flere ganger, selv om det nok ikke er en fantastisk plate synes jeg den er behagelig og lytte til på høyt volum når man er alene.

Ender da på en 7/10.

Beklager en litt kort og sein anmeldelse, ble en alt for kort og stressende dag dette.

[65finger]

     FUGAZI

In On The Kill Taker

Fugazi, et amerikansk band med røttene solid plantet i jord med et næringsgrunnlag fra punk og hardcore.

   Jeg er ingen lidenskapelig tilhenger av punk. Er vel ikke sint eller frustrert nok..

                     Men dette er noe mer enn den normale voldtekt av instrumenter man som regel finner i punk. Dette er musikk som kombinerer energien fra punken med musikalsk plan og mening. Disse gutta kan virkelig også traktere sine instrumenter!

                    Vanligvis søker jeg andre kvaliteter i musikk enn dem jeg finner her. Men likevel må jeg innrømme at mye av dette er både tøff og engasjerende musikk. Man må dog være i det rette lune for å nyte dette. Til rett tid og sted er det dog perfekt til sitt bruk.

   Bandet startet karrieren i 1987. «In on the kill taker», som kom i 1993, var den tredje utgivelsen og ble så langt den fremste kommersielle suksess.

             Jeg synes denne platen har et godt overskudd med mye øs pøs. Normalt vil jeg nok styrt unna musikk i denne sjanger. Trodde da også at dette ville bli slakt fra min side.

                                                                Men så finner jeg altså nok spennende detaljer og kvaliteter til å gi den en god 7!

[65finger]

Fugazi: In On The Kill Taker

Jeg husker denne fra da den kom ut i 1993. Den fikk sine runder i spilleren, men komm aldri i 'heavy rotation',
noe som ikke er rart konkurransen tatt i betraktning. Helt grei gitarbasert rock, relativt fort og passe hardt og bråkete. Meget underholdende,
men uten de helt store kvalitetene. Har den tålt lagring i nesten 20 år?
Svaret på det må bli et absolutt ja. Det er ofte meget gode melodier, rufsete og flott framført med en tett gitarbasert sound,
plassert et sted mellom grunge og postpunk. Intet viktig eller sjelsettende album, men meget underholdende for de av oss som liker
gitarlyd med fuzz og feedback. Plata er også mer variert enn jeg husker, mye fortrock, men mange fine spor i roligere tempo.
Av en eller annen grunn får jeg assosiasjoner til engelsk postpunk - 'A Trip To Marinevill', kan være gitarlyden og vokalen.
Kommer nok fortsatt ikke på heavy rotation, men et gjenhør i ny og ne er gøy.
Konklusjon: Albumet anbefales og får en solid 7/10.

Beklager den korte meldingen, mye jobb og kone også i turnus gjør at det i perioder er lite lyttetid tilgjengelig, og da blir annen musikk prioritert